Min Oppgave

Hei.
Mitt navn er Osiris.
Jeg er eldre enn de fleste, men ikke eldre enn alle.
Jeg er en tålmodig kar.
Og jeg bruker ikke å si så mye. Jeg innfinner med min skjebne.
Men det hender at den skjebnen løser seg opp og jeg må danne nye allianser.
Men uansett er jeg på vei tilbake til det samme scenarioet.

Hvis du ser meg på vill fart mot Kina har du rett i dette.
Men det er en halv sannhet.

Vi forestiller oss grunnsettingen.
Osiris-Isis-Seth. Horus er velkommen i den grad det blir nødvendig.
Vi godtar at Seth har hatt en allianse med Isis.
Det vil skje igjen og igjen inntil vi finner ut av problematikken.
Men vi velger vrien med Seth som en kvinnelig vinkling på møtet med oss selv, med det opprinnelige etc.
Og vi holder fast med tesen at Seth kan billedgjøres som Zebraen og et absurd Kaos åpner seg opp hvis vi klarer å stå i settingen med Seth som en kvinnelig Herskerinne.
Dessuten at Elefant, Giraff, Nesehorn og Flodhest er viktige bilder i dette universet.

Samtidig er grunnbildet fast.
Osiris-Isis-Seth.

Og vi velger Nesehornet til å dra Apis ut på savannen for å møte scenarioet.
Vi tvinger Osiris til å forstå at Seth er hans kone.

Da vil det danne seg et bilde med en Mor og to døtre.
Vi kommer ikke unna dette og det er en av årsakene til at bildet er nødt til å stabilisere seg med det egentlige.
Og du kan begynne å tenke deg hvordan Osiris skal kunne velge mellom de to døtrene.
Det er en umulighet, og vi kan kanskje se Horus komme flygende symbolsk i samme øyeblikk.

Vi lar Elefanten tvinge Osiris litt på avstand.
Og forsøker å la Osiris holde fast ved Seth som sin kone.
Men vi er også nødt til å holde fast ved selve Osiris-Isis-Seth som konstellasjon.

Horus er kun en symbolsk mulighet.
Og vi ser at faren er stor for å slå oss til ro med Løve-Gribb.
Ja, det er sånn det er etc.
Men Løve-Gribb eksisterer ikke i Seths verden.
Horus blir derfor en ad-hoc. En mulighet til å holde ut noe som ikke er logisk mulig å "løse".

Svaret

I en kvinnelig tilnærming til det opprinnelige, som Zebraen virkelig er, eksisterer ikke en mannlig synsvinkel.
Zebraen gjør dette umulig.
Og enhver sort afrikaner er et bevis på det.
Ved hjelp av 100000 års studering av zebraen setter den fram et krav om stillingstagen. Svart eller Hvitt.
Hadde Afrika befunnet seg på Nordpolen kunne svaret ha vært hvitt som andre folkeslag har prøvd ut som mulighet.
Afrikaneren er en gudommelig Irritert Ironi nøyaktig like Storslagen som Poseidons harme mot Oddysevs i Oddyseen (en irritasjon som forresten antaglig har en logisk forklaring med henvisning til noen feilsteg i Iliaden).

Dermed står vi i mytologien med kun Zebraen eller Seth.
Det finnes ikke noe annet eller noen andre.
Ingen Ku, ingen Okse, eller noen Løve eller Løvinne.
Det eneste tillegget som er mulig er bikkja som menneskets følgesvenn.
Dvs Anubis.
Men kun som en forståelseshorisont.
Anubis har like lite mulighet til å møte Seth på savannen som Osiris er totalt uten mulighet til dette.
Menn godtar dessuten seg selv som bikkjer, og vi har en skjult konstellasjon som fungerer.

Fra et mannlig "ståsted" har vi dermed en rett strek. Eller den liggende søylen oppå Stonehedgeformasjonene som sauen forsøker å nå opp til.
Det er det eneste mulig ståstedet. Og en rett strek er dessuten et bra grunnlag for å skape noe.
Vi kan lage formasjonen 4-kant utfra dette, og det har da også blitt gjort gjennom tidene.
Kvinner liker til dels sosialt samvær, bl.a løvinnene, og vi har Hjemmets Tragiske Fastlåsthet fra en synsvinkel.
Men vi har også kvadraten som danner pyramidens basis.

Den mannlige hevnen er Horus.
Og dels med god grunn.
Det er ikke noe høytsvevende med Seth-Anubis.
Og Løvinnen er en realitet med kvinner uansett.
Dessuten er Løve-Gribb en konstellasjon vi ikke kommer forbi, men som viser seg over alt der kvinner ferdes..
Horus er kort og godt et krav om godtagelse av dette faktumet.
Take it or leave it.

Pappa Amons oppgave

Hvis jeg har rett i at David "egentlig" er gamle kong Amon, og at Amanda har rett i at King Lear er det viktige av Shakespeares skuespill, og at Stonehedge er en mulig forståelseshorisont for noe, kan vi sette fram følgende problemstilling.

King Lear innebærer et valg.
Mellom 3 etterfølgere etter den gamle kongen.
Alle kvinnelige.
Amandas poeng er at det ikke er mulig å velge.
Mitt poeng er at Amon ble valgt ettersom det ikke fantes alternativer i Egypts mytologi.
Shakespeares poeng er isåfall at det ble foretatt et valg, men et fullstendig Feil valg. Som gjenspeiles i de to gjenværende sirklene.
Alt dette er ganske sikkert vås, men det illustrerer noe.
Bl.a den tradisjonelle 3-delingen som er håpløs i forhold til kvinner. 4-tallet er mer givende.
Dessuten innebærer problemstillingen en forandring på visse gamle myter. Grekerne overtok Seth-personen som noe positivt og lagde han om til den høyeste gudommen. Zevs. Gresk religion gikk under så snart noen gadd å overta de gamle forvridde versjonene av deler av egyptisk gudeverden.
Hvis vi f.eks kom frem til at Seth er et bilde på Zebraen og dessuten et kvinnelig bilde arter problemstillingen seg straks litt anderledes.
Zebraen kan ikke være en del av egyptisk hverdag, av den enkle grunnen at bildet kun fungerer på avstand. Og vi nærmer oss dermed plutselig en Osiris-versjon, med den fortapte og mistede elskede kvinnen som forsvant blandt Afrikas ville stammer og sender brev en gang hvert 4-de år.
Osv.